Berggrunn
Berggrunn er det faste fjellet som ligger under jord, leire, sand og grus. Hvor dypt berget ligger, og hvilken stein det består av, avgjør mye av hvordan du kan fundamentere et bygg og hva det koster.
I dagligtale heter det fjell, mens fagspråk og forskrifter ofte bruker berg. Mange steder ligger berggrunnen i dagen som bart fjell. Andre steder ligger den dypt under leire og morene, altså løsmassene som isen og havet la igjen. Selve steinen beskrives som bergart, og berggrunnen i et område består gjerne av flere bergarter.
Dybde til berg styrer fundamenteringen. Står bygget på fjell, kan det fundamenteres direkte. Over tykke løsmasser må det peles ned til berg, eller fundamenteres på løsmassene med risiko for setninger. Under marin grense kan massene over berget være marin leire og kvikkleire. Kjeller og parkeringskjeller i fjell krever sprengning, og sprengsteinen må kjøres bort. Massene kan være en ressurs eller et problem, avhengig av bergarten. Berggrunnskartet viser ikke dybden. Den finner du i grunnundersøkelser registrert i NADAG. Sjekk begge i en tomteanalyse.
Norges geologiske undersøkelse (NGU) forvalter den nasjonale berggrunnsdatabasen. Berggrunn N250 i målestokk 1:250 000 dekker hele landet, mens Berggrunn N50 i 1:50 000 finnes der berggrunnen er kartlagt i detalj. Hver bergartsflate har hovedbergart, dannelsesalder og tektonisk hovedinndeling. I tillegg kommer bergartsgrenser, lineamenter og forkastninger, og strukturmålepunkter med strøk og fall.
Grovt deles Norge i fire tektoniske hovedenheter. Prekambrisk grunnfjell med gneis og granitt dominerer i sør og nord. De kaledonske skyvedekkene bygger opp fjellkjeden. Oslofeltet har kambrosiluriske sedimentbergarter som leirskifer, kalkstein og alunskifer, og permiske vulkanske bergarter og dypbergarter som rombeporfyr og larvikitt. På Vestlandet ligger devonske bassenger.
Lineamenter og forkastninger er svakhetssoner. Der kan berget være ustabilt, bergkvaliteten dårligere og vanninnslaget stort i tunnel og byggegrop. Uranrike bergarter som alunskifer og enkelte granitter og pegmatitter gir høy radonaktsomhet. Alunskifer er i tillegg syredannende når den graves opp, og gravemassene må ofte leveres til godkjent mottak, noe som koster. Den er vanlig i Oslo-området og på Hadeland. Grunnvann og energibrønner henter vann fra sprekker i berget, så bergart og sprekketetthet avgjør hvor mye vann en brønn gir.
I Placepoint har kartlaget Geologi laget Berggrunn med 29 underkartlag fra N250, i tillegg til egne lag for N250 og N50. Klikker du i kartet, får du hovedbergart og alder for flaten. NADAG-laget viser kjente grunnundersøkelser med dybde til berg, og Rapport: Risiko og klimarisiko tar med grunnforholdene.
Slik vises datasettet i kartet
Datasettet inngår i kartlaget Geologi som Berggrunn:
Fra Placepoints ordbok: Berggrunn
Mer informasjon: NGU: om berggrunn, NGU: berggrunnskart, Store norske leksikon: berggrunn
Engelsk: Bedrock.
Vanlige spørsmål
Hva er forskjellen på berggrunn og løsmasser?
Berggrunn er det faste fjellet. Løsmasser er leire, sand, grus og morene som ligger oppå berget. Tykkelsen på løsmassene avgjør hvor dypt du må ned for å nå fast fjell.
Hvordan finner jeg dybden til berg på en tomt?
Berggrunnskartet viser hvilken bergart som ligger under, men ikke hvor dypt den ligger. Dybde til berg finner du i grunnundersøkelser registrert i NADAG. Mangler det undersøkelser i nærheten, må det bores på stedet.
Hvorfor er alunskifer et problem i byggeprosjekter?
Alunskifer blir syredannende når den graves opp, og den kan inneholde uran. Gravemassene må derfor ofte leveres til godkjent mottak, noe som koster. Alunskifer gir også høy radonaktsomhet og er vanlig i Oslo-området og på Hadeland.
Hva er forskjellen på Berggrunn N250 og N50?
N250 er kartlagt i målestokk 1:250 000 og dekker hele landet. N50 er kartlagt i 1:50 000 og gir mer detalj, men finnes bare der berggrunnen er kartlagt nøyere.