Bergart

En bergart er en naturlig sammensetning av ett eller flere mineraler, for eksempel granitt, gneis eller kalkstein. Berggrunnen er fjellet som helhet, og bergarten forteller hva fjellet består av på et bestemt sted. Bergarten påvirker blant annet hvor krevende det er å sprenge, hvor stabilt fjellet er og om det er fare for radon.

Bergarter deles i tre hovedgrupper etter hvordan de er dannet. Magmatiske bergarter er størknet smeltemasse, som granitt, gabbro, syenitt, larvikitt og basalt. Sedimentære bergarter er avsatt lagvis og herdet, som sandstein, kalkstein, leirskifer og alunskifer. Metamorfe bergarter er omdannet under høyt trykk og høy temperatur, som gneis, glimmerskifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt. Gneis og granitt dominerer det norske grunnfjellet i berggrunnen.

I bygg og anlegg avgjør bergarten bergkvaliteten og dermed kostnadene. Granitt og gneis er harde og tar lengre tid å bore og sprenge, mens skifer og kalkstein er svakere. Sprekketettheten sier mye om hvor stabil en byggegrop, en skjæring eller en tunnel blir. Glimmerskifer og leirskifer forvitrer og gir dårligere bergkvalitet, og svelleleire i sprekker svekker fjellet ytterligere. Bergarten bestemmer også om sprengsteinen kan brukes som pukk eller naturstein. Larvikitt er Norges viktigste natursteinseksport.

Noen bergarter gir egne risikoer. Granitt, pegmatitt og alunskifer kan ha høyt innhold av uran og gir høy radonaktsomhet. Alunskifer er i tillegg syredannende og krever særskilt massehåndtering når du graver i den. Kalkstein og marmor løses opp av vann og kan danne hulrom (karst), noe som har betydning for fundamenteringen i enkelte områder. Bergarten sier derimot ingenting om løsmassene over fjellet, og det er der kvikkleire finnes.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) kartlegger bergartene i berggrunnskartene N250 og N50. Hver flate er kodet med hovedbergart, dannelsesalder og tektonisk hovedinndeling, og flatene kan fargelegges etter bergartstype eller alder. Linjen mellom to bergarter kalles en bergartsgrense. N50 er mer detaljert, men dekker ikke hele landet like godt som N250.

I Placepoint ligger bergartene i kartlaget Berggrunn under Geologi. Du kan vise flatene etter bergartstype, dannelsesalder eller tektonisk inndeling som egne underkartlag, og et klikk i kartet gir Hovedbergart for punktet. Bruk det i tidlig tomteanalyse sammen med løsmasser og grunnundersøkelser fra NADAG.

Fra Placepoints ordbok: Bergart

Mer informasjon: NGU: om berggrunn, NGU: berggrunnskart, Store norske leksikon: bergarter

Engelsk: Rock type (lithology).

Vanlige spørsmål

Hva er forskjellen på bergart og berggrunn?

Berggrunnen er det faste fjellet under løsmassene, sett som helhet. Bergarten er hva fjellet består av på et bestemt sted, for eksempel gneis eller kalkstein. Et berggrunnskart viser derfor mange bergarter, skilt av bergartsgrenser.

Hvilke bergarter er vanligst i Norge?

Gneis og granitt dominerer det norske grunnfjellet. I tillegg finnes store områder med skifer, kalkstein og andre sedimentære og metamorfe bergarter, særlig i fjellkjeden og rundt Oslofeltet.

Hvorfor er alunskifer et problem ved utbygging?

Alunskifer kan ha høyt uraninnhold og gir høy radonaktsomhet. Den er også syredannende når den kommer i kontakt med luft og vann. Utgravde masser må derfor håndteres og deponeres særskilt, noe som øker kostnadene i prosjektet.

Hvor finner jeg hvilken bergart som ligger under en tomt?

Norges geologiske undersøkelse (NGU) publiserer berggrunnskart i N250 og N50. I Placepoint viser kartlaget Berggrunn bergartsflatene, og et klikk i kartet gir hovedbergarten for punktet. Lokale forhold som sprekker og forvitring krever likevel undersøkelser på stedet.