Mønehøyde
Mønehøyde er høyden fra terrenget rundt bygningen til skjæringen mellom to skrå takflater, altså til toppen av taket. På et skrå tak vil mønehøyden alltid være større enn gesimshøyden, som måles til skjæringen mellom yttervegg og tak. Differansen avhenger av takvinkel og takform, og kan være fra under en meter (slakt skrå tak) til flere meter (bratt saltak).
Standardiseringen følger NS 3940 Areal- og volumberegninger av bygninger, mens den juridiske rammen ligger i plan- og bygningsloven § 29-4 om plassering, høyde og avstand til nabogrense. Lovens hovedregel er 8 m gesims og 9 m møne med mindre reguleringsplan eller kommuneplan sier noe annet. Veiledningen til byggteknisk forskrift TEK17 fra Direktoratet for byggkvalitet presiserer hva som regnes som ferdig planert terreng og hvordan gjennomsnittsnivået skal beregnes når tomten ikke er flat.
Det er likevel reguleringsplanens bestemmelser, ikke standarden, som styrer hvilken målemetode som gjelder for et konkret tiltak. Planen kan binde tiltakshaver til en bestemt kotehøyde (absolutt høyde over havet), til vegnivå, til kainivå eller til en spesifikk metode. De fire vanligste metodene for mønehøyde:
- Fra ferdig planert terrengs gjennomsnittsnivå rundt bygningen (standarden i NS 3940).
- Fra tilliggende terrengs laveste punkt.
- Fra tilliggende terrengs høyeste punkt.
- Fra et fast referansenivå, typisk vegnivå, gatenivå eller kainivå (kotehøyde).
På sammensatte takformer som valmtak, mansardtak eller pulttak kan møne mangle som entydig punkt. Da avgjør kommunen hvilket høyeste skjæringspunkt som regnes som møne. Tekniske oppbygg (heisoppbygg, ventilasjonsanlegg, takhytter) holdes etter TEK17 § 6-2 utenfor høydeberegningen så lenge de utgjør under en tredel av takflaten - en regel som har stor praktisk betydning for utvikling av kontorbygg og leilighetsbygg med teknisk anlegg på tak.
Skrå tomter er en kjent kilde til feil: målepunkter på lavsiden gir høyere bygg enn på høysiden, og ulik tolkning av hva som er ferdig planert terreng er en av de vanligste klagegrunnene i byggesaker. Kommunene krever derfor som regel oppmålingstegninger med terrengprofil og dokumenterte målepunkter i søknaden om rammetillatelse.
Sammen med gesimshøyde, BYA og BRA styrer mønehøyden bygningens volum og er en av de viktigste utnyttelsesparameterne i kommuneplaner og reguleringsplaner. For utviklere er det operative spørsmålet ikke bare hva loven og planen sier, men også hvilken målemetode planen krever - kotehøyde gir mer forutsigbarhet enn gjennomsnittsnivå over planert terreng. I Placepoint leser du gjeldende plan og bestemmelser i eiendomspanelet.
Fra Placepoints ordbok: Mønehøyde
Mer informasjon: Lovdata: plan- og bygningsloven § 29-4, DiBK: TEK17 og veiledning, Standard Norge: NS 3940, Store norske leksikon: mønehøyde
Engelsk: Roof ridge height (per Plan- og bygningsloven).
Vanlige spørsmål
Hva er mønehøyde?
Mønehøyde er høyden fra ferdig planert terrengs gjennomsnittsnivå rundt bygningen til toppen av taket, det vil si skjæringspunktet mellom to skrå takflater. Den er regulert i planbestemmelsene.
Hvordan er mønehøyde regulert?
Kommuneplanen og reguleringsplanen inneholder ofte maks tillatt mønehøyde. Det finnes fire vanlige målemetoder: fra gjennomsnittlig terreng, fra laveste punkt, høyeste punkt eller fra et fast nivå.
Hva er forskjellen på mønehøyde og gesimshøyde?
Mønehøyde er høyden til toppen av taket. Gesimshøyde er høyden til skjæringspunktet mellom yttervegg og takflate. På et skrå tak vil mønehøyden alltid være høyere enn gesimshøyden.
Hva skjer om terrenget er skrått?
Måling av mønehøyde kan være utfordrende på skrå tomt. Det er viktig å bruke riktig målemetode etter planbestemmelsene, da feil kan resultere i ulovlig høyde på bygget.
Hvordan finner jeg maks mønehøyde for en eiendom?
Mønehøyden fremgår av reguleringsplanens bestemmelser. Placepoint gir tilgang til gjeldende reguleringsplan, og den konkrete målemetoden må leses i planens tekstbestemmelser.